Bestefar, Anton Flatås, som var født i 1872, var en ekte jeger og friluftsmann. Han hadde over 100 elger og mye annet vilt på samvittigheten, og den aller siste elgen skjøt han da han var godt over 80. .
Han fortalte
bl.a. at han like etter århundreskiftet hadde hatt en svart elghund, Kårre het han, forresten. Denne hunden var en fantastisk elghund, i følge bestefar. Han var helt svart. Litt lang pels og sterk og kraftig, modig og djerv.
En
gang de var på jakt i Frolfjella, hadde hunden plutselig tatt overvær og strøket vestover mot Glonkvola. Sjøl hadde satt seg litt nedpå for å vente på hunden. Der han hadde satt seg, hadde han god oversikt
vestover. Plutselig fikk han øye på hunden, som kom tilbake i en forrykende fart. Og i hælene etter ham kom det to skapninger. Finnehunder, tenkte han med det samme. Men nei da! Etter som de kom nærmere ,så han at
det var to ulver som kom etter hunden, som hadde kurs rett mot der han hadde strøket av gårde. De jagende ulvene lå en 20-30 m bak hunden, men en liksom på hver side. Men hunden holdt dem på avstand til han kom fram
til bestefar. Da hadde Kårre løpt fra dem så de var en 50 -60 m etter.Ulvene satte seg som en hund med front mot jegeren. Den ene var blankere i pelsen enn den andre som var ragget og tydelig i røyting. Plutselig kasta de seg
rundt og borte var de. Det siste han hørte, var et langtrukket ulvehyl oppi Fersvola. Men, fortalte bestefar: Hunden var ikke blitt mer skremt enn at han ville etter ulvene på nytt.
Men at han ikke fikk løsna
skudd den dagen -- Det snakka han om så lenge han levde.
Vilken jakthund denne Kårre var, gikk det gjetord om i vide kretser. Endskapen på det hele, ble, at han ble solgt til en skogmann sørpå for 500 kroner. For
de pengene fikk forresten bestefar satt opp nytt uthus på heimgården. Det sier litt om verdien på denne hunden. Året etter kom det et postkort fra denne karen, der det bl.a. står: ” I går skjøt
jeg en ko for hunden, og i dag en stor okse. En storartet elghund.”